Hvorfor gidde å engasjere seg i den lokale fotballklubben?

Skriv ut
Det er sent fredag kveld på en bane på sørsida av byen. Jeg står sammen med min gode venn, Tommy, og leder ranheimjuniorene i nok en kamp. Vi ligger under 1-0 og det er fem minutter igjen av kampen. Mens jeg står der går det mange tanker gjennom hodet. Jeg er inne i min 25. time på oppdrag for Ranheim Fotball denne uka. Jeg smaker på tallet. Det er mye! Det er mange runder med å slenge fra seg jobbveska, raske i seg noe til middag, ut døra, ned på banen. Trening. Møter. I tillegg, mange innklemte e-poster besvart mellom undervisningsøkter og møter på jobb. Et par sms-er her og der. Kolleger på jobb som humoristisk spør, “jaså, har du tid til å være innom her også ja…” Venner som spør, “er det verdt det?”.

Tankene blir et øyeblikk forstyrret. Vi får corner. Mens ballen snertent forlater en av juniorenes vrist, og blikket følger ballen i slow motion inn i boksen, mot en av våre unge håpefulle, videre i enda mer slow motion mot målet, da står verden og tankene stille. Den er inne? Ja – den er inne? JA! Det er fem minutter igjen – og vi har utlikna! Gledesrus.

Tankene streifer tilbake til Ranheim/Extra Arena. “Vi realiserer drømmer”, visjonen. Mens jeg observerer juniorene mine feirer utlikningsmålet, ser jeg alle de små og store møtene i løpet av ei travel uke: avdelingsstyret, daglig leder, vaktmestrene, administrasjonsmedarbeiderne, G16-treneren, juniorforelderen, fotballmammen, dugnadsgjengen, matrialforvalteren, trenerveilederne, jentespilleren, klubbdommeren, laglederen… Alle disse små og store som velger å bruke store deler av fritida si på Ranheim/Extra Arena. Jeg blir ydmyk og stolt. Det har gått to minutter – og vi har scora igjen! I glederusen får verken Tommy eller jeg med oss omstendighetene rundt målet – men det er mål – og vi har snudd kampen! Vi leder! Fy f… for en lagmoral disse gutta har! Da alt har butta i mot, da ballen treffer tverrliggeren og ned og ut, og det ikke blir mål, da hodene begynner å henge og lufta går litt ut av oss, da svarer guttene med enda mer innsats og iver. Vi har scora to mål på to minutter!

Hva er det som gjør at disse gutta svarer med enda mer innsats når alt ser som svartest ut og pasningene ikke sitter, og når til og med stengene er i veien for lykke? Jo, det er fellesskapet, samholdet, gleden, lidenskapen. Følelsen av å få til noe sammen. Følelsen av at fellesskap trumfer individualisme. Sammen skaper vi. Sammen får vi til ting. Sammen realiserer vi drømmer. Skuddet fra 25 meter som dundres i krysset tre minutter på overtid bare bekrefter det.

Det er lørdag kveld. Jeg har nettopp fått de siste signaturene på kamprapporten og jeg går ut dørene på Extra Arena. På vei ut går jeg forbi “Løken” (Kristoffer Løkberg, red.anm.). Han er ser ikke på meg, er skuffa i blikket. Vi har tapt to poeng. Mot Vålerenga. I Eliteserien. Utenfor møter jeg lederen i supporterklubben. Vi ergrer oss sammen for at vi ikke vant. Vi går hjem fra kamp og er skuffa over “bare” ett poeng mot VÅLERENGA. Tankene går tilbake til banen på sørsida av byen fredag kveld. Dommeren blåser i fløyta. Kampen er over. Vi har snudd det. Vi har vunnet. Glede. Hos spillerne. Hos trenerne. Hos foreldrene. Fellesskap. Lidenskap.

I det jeg forlater Extra Arena har jeg passert min 30. time på oppdrag for Ranheim Fotball denne uka. Er det verdt det? Er det verdt å bruke 30 timer i uka på å være med å skape et fellesskap, være med å bidra til glede og utvikling,  være med å realisere drømmer hos barn, unge og voksne? Spørsmålet er vel heller, har vi råd til å la være? SAMMEN skaper vi det beste lokalmiljøet, SAMMEN skaper vi det beste oppvekstmiljøet for barn og unge, og SAMMEN skaper vi den beste arenaen for å realisere drømmer.

Vi treffes på banen!

Christoffer Hansen
leder fotballavdelingen

Leave a Reply